Olje- og gassaktiviteten i Nordsjøen har gjort Norge til ett av verdens rikeste land. Spesielt vår region har opplevd en sterk utvikling og velstandsøkning de siste 40 årene. Oljenæringen har i kraft av sin internasjonale kompetanse og sitt verdensomspennende marked, bidratt til en sterk internasjonalisering og sikret et kulturelt mangfold i vår region. Oljenæringen har skjønt at mangfold og verdiskaping hører sammen.
I 2009 fikk Internasjonalt Hus sitt program på 17. mai status som byens offisielle 17. maifest. Dette arrangementet begynte som en beskjeden gatefest utenfor Innvandrersenteret i Brødregaten i 1983. De siste årene har 10 000 mennesker fra hele verden deltatt i dette fellesskapet. Her møtes bestemoren fra Indonesia, geofysikeren fra Iran, taxisjåføren fra Kampen og forskeren fra Argentina. Alle trives med å stå sammen for å markere verdiene vår grunnlov er tuftet på. Dette gir en følelse av samhold og tilhørighet – vi er sammen om å skape fremtiden. Det er viktig at denne markeringen får utvikle seg videre i respekt for, og i samarbeid med, alle som ønsker å bidra. For enkelte er dette en provokasjon. For dem er «norskhet», hva nå det måtte bety, det viktigste kriteriet for å være en fullverdig deltaker i det norske samfunnet. I fjor fikk vår utmerkede programleder flere hundre negative kommentarer på avisenes nettsider på grunn av at hun kombinerte hijab og rogalandsbunad. I Sveits tror de svaret ligger i å innføre forbud mot det fremmede. De har nylig vedtatt at det ikke lenger er lov å bygge minareter.
Mangfold synes å være det vanskeligste for et samfunn å leve med, og det er kanskje det farligste for et samfunn å være uten. Verden er blitt så liten og sammenvevd at vi er blitt helt avhengige av hverandre. Varer og tjenester krysser grenser mer enn noen gang, og vår velstand er bygd på at vi kan selge vår olje og vår fisk på et internasjonalt marked. Det er fortsatt mange som ikke har tatt innover seg at mangfold ikke først og fremst er snakk om et moralsk prosjekt. Mangfold er rett og slett noe vi alle bør investere i som et økonomisk, sosialt og kulturelt aktivum for å sikre vekst og utvikling.
Spesielt i tider når økonomien er presset og hvor behovet for å kutte i offentlige utgifter øker, er det viktig at beslutningstakere utøver det største skjønn for å sikre at de langsiktige kostnadene ikke overstiger de kortsiktige fordeler ved å kutte i aktivitet som fremmer mangfold og deltakelse.
I november arrangerte Internasjonalt Hus, i samarbeid med Næringsforeningen, en konferanse med temaet mangfold og verdiskaping. Ranjit Sondhi fra universitetet i Birmingham viste her til forskning som underbygger hans påstand: «Kulturelt mangfold beriker og vitaliserer våre kollektive liv. Det gir en verdifull, estetisk dimensjon til samfunnet, utvider omfanget av moralsk sympati og fantasi, og oppfordrer til kritisk selvrefleksjon. Siden ingen enkelt kultur erkjenner alt som er verdifullt i menneskenes liv, trenger vi hverandre både som inspirasjon og korreks i forhold til menneskelig utvikling.”
Vår felles utfordring framover er at vi beveger oss fra å være et flerkulturelt samfunn hvor folk møtes i sine relativt isolerte miljø, til et interkulturelt samfunn hvor mennesker utfordres i møte med hverandre. Grunnlaget for denne tilnærmingen ligger i erkjennelsen av en levende dialog som gir rom, deltakelse og trygghet for en slik krevende og åpen prosess. Mye av dette arbeidet gjøres allerede i dag, ikke minst på Internasjonalt Hus. Men vi må i større grad forsøke å få til koblinger på tvers av sektorer i samfunnet. Det er vel og bra at det lages handlingsplaner for hva som skjer i skolen, i byen, på arbeidsplassen, i næringslivet eller i hjemmet. Med mindre vi kan samordne vår sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske politikk og praksis, vil ikke våre byer takle dagens og morgendagens utfordringer.
Dette er ikke bare mat for forskere, men det haster med å utforme en praktisk politikk på dette området. Her må vi være sammen om de gode løsningene. Politikere, næringslivet og akademia må møte praksisfeltet. Vi vet av erfaring at det er en direkte sammenheng mellom økonomisk nedgang og en økning i spenninger mellom ulike grupper i samfunnet. Vi ser allerede tendenser til dette i kjølvannet av voldtektskriminaliteten. Skjøre fellesskap kan lett raseres og føre til at isolasjon og ekstremisme med ulikt fortegn fort kan bli mer fremtredende. Det er nettopp i slike tider det er viktig å investere for å kunne spare.
Tekst Petter Gilsvik, direktør i Stiftelsen Internasjonalt Hus